«Hvor er du fra?» Et enkelt spørsmål, men med et så komplisert svar for så mange i dag. Meg selv inkludert. Jeg er født i Norge, har norsk statsborgerskap og har bodd her hele mitt liv. Men mamma er Gambisk. Og søsknene mine er ghanesiske. Så hvor tilhører jeg? Og kanskje viktigst av alt – hvorfor blir vi stadig vekk bedt om å velge? 

Gjennom oppveksten på Holmlia var det aldri et tema. Omringet av mennesker med samme utgangspunkt, var svaret enkelt: Vi var multikulturelle og flerdimensjonale, og vi anså det som en ressurs. Ulike kulturelle bakgrunner ga oss et bredere blikk, en utvidet forståelse. Men så vokste vi opp og flyttet ut - og innså at det ikke bare pågikk en debatt om hva som var «norsk nok», men at flere forventet at vi skulle velge en side. 

Jeg klarte aldri det. På 17. mai studerte jeg stolte, norske kvinner over flere generasjoner i vakre og tradisjonsrike bunader. Samtidig så jeg på min egen mor og andre stolte gambiske kvinner, som på samme måte bar sin egen. Så forskjellig, men likevel så lik.

Og der vokste ideen om ADA opp. Ordet kommer fra ordtaket “Ada ak chosaan” på Wolof,  og kan oversettes til kulturarv og tradisjoner på norsk. Jeg ville skape noe som forente mine. For hvorfor skal vi måtte velge å bære én kultur, når vi kan velge å omfavne hele kulturarven vår?

Resultatet ble ADA, og for første gang har jeg en festdrakt som representerer hele meg. En drakt som løfter det beste av begge verdener: min gambiske bakgrunn, innsvøpt i en unik og vakker norsk tradisjon.

ADA er min hyllest til Norge. Til Gambia. Til foreldrene mine som ga meg min første “afrikanske bunad”. 

Hvordan din ADA blir, er derimot helt opp til deg. For det er kun du som kan definere hvem du er – og hvilke deler av din unike kulturarv du stolt vil bære. 

- Haddy Jammeh.